Bakkefiske, en elvefisketeknikk, innebærer å bruke vekt for å holde snøret ditt på eller nær bunnen, og bruker strømmen til å «gå» agnet ditt gjennom en hulrom, stryk eller annet område som sannsynligvis holder fisk. La snøret synke til bunnen til du kjenner at vekten treffer bunnen, og løft deretter forsiktig, slik at strømmen dytter vekten en kort avstand (vanligvis noen få centimeter). Back-bouncing er en svært effektiv metode for å fiske dype hull fra båt. Hvis åremannen eller motordriveren arbeider riktig med hullet, er det mulig å dekke hvert kvadratfot av området i en passasje. Bakkefiske kan også gjøres fra land, vanligvis fra punkter som stikker ut i hovedkanalen, og tilbyr en drift av enden av punktet.

Liknende trolling i innsjøer, er bakkelensing en elvefisketeknikk som involverer å bruke strømmen til å holde agnet eller lokket nær bunnen, vanligvis ved å bruke en motor for å bremse båtens drift. I noen tilfeller kan årer også bli brukt. Båten posisjoneres med baugen oppstrøms, og ulike planingsenheter brukes for å holde snørene nær bunnen, samtidig som båten forsiktig manøvreres sideveis for å dekke området. Når et område er fisket grundig, tillates båten å gli sakte nedoverstrøms, og prosessen gjentas. På denne måten er det mulig å dekke hele stedet, eksponere agnet eller lokket for hver fisk i hullet.

En vanlig innsjøfisketeknikk som brukes med agn, er å enkelt fest en dupp (flyte) på snøret ditt på en bestemt avstand fra kroken, og kast snøret ut i et område hvor det antas å være fisk. Når en fisk biter på, beveger duppen seg og fiskeren setter kroken. Noen ganger brukes også små kuler (split-shot) på snøret for å få agnet ned til riktig dybde.

En relativt nyankommet metode i Alaska, senterspinnfiske er en elvefisketeknikk som involverer bruk av en enkel snelle med en akse som tillater snellen å spinne fritt nok til å tillate langdistansekasting. Mange fiskere bruker flettet dacron-line som backing, toppet med en monofilament hovedline. Enden av snøret er vanligvis rigget med en flue, noen ganger med små kuler når det er nødvendig (men ofte unngått fordi vekten kan hemme den døde-drift aksjonen fiskere er ute etter), og en dupp som posisjoneres for å holde agnet nær eller på bunnen. Senterspinnfiske kan utføres fra land eller fra båt.

Driftfiske (eller dødfiskfiske) brukes hovedsakelig til elvefiske, og er en metode der et agn får drive med samme hastighet som strømmen. Dette etterligner for eksempel lakserogn eller kjøtt som naturlig driver med strømmen. Flue, spinn eller agnfiskeredskap kan brukes til driftfiske; nøkkelen er å bruke akkurat nok vekt til å tillate agnet å drive med omtrent samme hastighet som strømmen.

Fluefiske innebærer bruk av fluefiskestang og snelle, samt en flueline. Til forskjell fra andre metoder som avhenger av tyngre agn eller tillegging av vekt på hovedlinjen for å kaste agnet til fisken, er fluefiske avhengig av vekten til linen for å føre fluen til fisken. Flueliner finnes i flytende, synkende og synkende spiss versjoner, hvor valget av linetype avhenger av arten som fiskes. Fluefiske kan omfatte bruk av tørrfluer (som flyter på overflaten), eller våtfluer, nymfer eller streamere som fiskes under overflaten.

En vanlig fisketeknikk i de lavere 48 statene for å fiske panfish og ørret, jigging, er ikke like populært i Alaska. Det kan imidlertid være en svært effektiv teknikk for å fiske innsjøørret, og er nesten den eneste muligheten i de kalde vintermånedene for isfiske. Populære jiggingagn inkluderer standard blyhode-jigs med gummihale eller hale av hjortehår, Flatfish agn eller skjeer.

Også kjent som «flossing» eller «tvangsmating», er lining den mest populære metoden for å fange sockeye-laks i mange ferskvannsfiskerier som Kenai- og Russian-elvene. Dette skyldes at sockeye, i motsetning til andre laksearter, ikke lett biter på agn eller agn mens de migrerer til gyteområder. Kort sagt innebærer lining å dra linen over bunnen på samme dybdenivå hvor fisken befinner seg (vanligvis nær bunnen), slik at linen går gjennom fiskenes åpne munn og trekkes gjennom munnen til kroken ender opp i munnhulen. Erfarne utøvere av lining kan fange en tre-fiskers begrensning av sockeye på ti minutter eller mindre under de rette forholdene. Kroker er vanligvis slipt til nålspiss skarphet, slik at de enkelt trenger gjennom fiskens munn.

Lining oppfyller den tekniske definisjonen av snagging, da mange fisk hektes utenfor munnen med denne metoden. Fisk hektet andre steder enn i munnen må slippes tilbake, i henhold til Alaska Fishing Regulations.